Vi er i langdistanse fasen nå. Sjokket over at målstreken ikke kom etter 3000m er unnagjort. Vi har forsont oss med at lengden på løpet er udefinert. At det er kommunen som er drigent og premissleverandør for vårt hverdagsløp. Kommunen har regi og kontroll for når det er "drikkepause" hva vi "får" hvor og hvordan pausene, hverdagen, livet vårt skal organiseres. Vi er takknemlige for hjelpen vi får, men det er også frustrerende.
Det fine er at vi har stablet på beina et supert hjelpeapparat som står på sidelinjen vår. Hovedfokus har vært å få det til å fungere. Nå gjør det det og vi har tid til å rette blikket opp og frem.
Det er nå jeg har overskudd til faktisk å se hvor langt det er frem. Hvor lang denne "løypa" faktisk er og hvilken motbakke jeg faktisk har lagt bak meg
Ordet attersting, har summet i hodet mitt den siste uken. Jeg er fasinert av og til tider opptatt av håndarbeid. Men kan knappast påberope meg noen status i så måte. Og det er lenge siden jeg laget noe selv. Men ordet attersting er så fint. De siste ukene har jeg hatt behov for å ta noen attersting i mitt eget liv.
Det snart fire år siden jeg skrev noe på bloggen min og mye har hendt i livsbroderiet mitt siden sist.
Jeg kom endelig inn på drømmestudiet, og fjerde året på arkitekt er snart gjennomført. Det er et krevende studie. Arkitektur har ingen "fasit" og det er en uendelighet av mulig løsninger på det meste. Det noen elsker, hater andre. All kritikk, ros og ris, får du rett i fjeset, med salen full av tilhørere. Her er det ingen "kjære mor" i evalueringen av dine arbeider. Dager og uker kjører avgårde i sprintertempo og arbeidsuker på 40-60 timer er "helt normalt" For meg betyr det mye nattearbeid. Gjerne til 02-03 på natten. Så opp igjen og full fart kl 06.30. Jeg innrømmer så gjerne. Jeg er i perioder både sliten og frustrert, så det er kanskje derfor jeg trenger å ta et "attersting".
Tilfeldigheter førte meg tilbake til bloggen min og jeg leste gjennom noe av det jeg har skrevet og ikke lagt ut. Det var både rart og deilig. Et av innleggene heter "Distanse" og plutselig skjønte jeg mye av mine egne reaksjoner det siste året.
DISTANSE
Det er mange måter å tolke ordet distanse på. Distanse/avstand. Måle det i meter man går, minuter pr time, dager pr måned.
Dette er den første vinteren de bå himmlene ikke har festet seg i hjertet mitt. De blå Desember himmlene i 2004 festet seg i hjertet mitt og slapp ikke taket før i år.
Desember 2004. Julie er ett år. Et helt år hadde jeg levd i lykkerus, så lykkelig og stolt over å ha fått verdens nydeilgste datter. Den vakkreste, snilleste søteste jenta i hele universet. Vår jente, vår etterlengtede jente. så snill og fornøyd men litt sen motorisk. Men bare litt sen ???? .........
Eller var det noe mer?
Men hun var jo ikke bare litt sen motorisk.
Vinteren 2005-06.
Det skjedde så mye, så mange prosesser. Håp, tro og tvil. Jeg leverte Julie i barnehagen hver morgen. Så hvor kvikke og raske de andre barna i barnehagen var. Var uhyre nøye med hvordan Julie var kledd, med håret, med utstyr, matboks etc. Hun skulle i allefall ha det fineste. Hærregud, hva tenkte jeg på?
Gå fra barnehagen, vente på bussen. Se på den dypblå vinterhimmelen, siluetten av vintersvarte grener mot den blårosa morgenhimmelen.
Og gråten i hjertet. Mørkeblå desembergråt. En gråt som festet seg i helekroppen, satte seg i alle ledd. Heldigvis har jeg verdens beste søster som tok i mot gråten min når jeg ringte henne om morgenen der jeg satt på bussen. Hvisket og gråt. Og hun hørte på, tok seg tid. Gode gode søstera mi.
Hver november desember
Helt til i år har disse blå himmlene festet seg til hjertet mitt. Lagt seg som et filter inne i meg, hvor allt har blitt filtrert gjennom det blå teppet.
