Det svir

Natt blir dag og dag blir natt. Tiden smyger seg stille avgårde. Langsomt mot bedring. Fjerner den ene slangen etter den andre. Vi løsner Julie fra sengen. En slange av gangen. Nå gjenstår bare sat-måler og O2. Kanskje vi kan reise hjem snart.

 I en slags ambivalens gleder jeg meg til å komme hjem. Det blir godt å komme hjem. Samtidig gruer jeg meg til alt som skal gjøres hjemme. Her på sykehuset er vi i en kokong. Isolert på et lite rom i snart 14 dager. En boble både fysisk og emosjonelt. Hjemme venter hverdagen og alt som skal gjøres der.
Vaske og rydde etter jula. Pakke bort og  ned jula som forsvant i sykehusopphold og engstelse for Julie. 

Finne frem overskudd og godt humør for lillesøster. Bøte litt på hennes skuffelse over alt som en sjuåring gleder seg til i forbindelse med jula, og som ikke ble noe av i år.
 Bursdagsselskapet hennes som ikke ble som vanlig. 28 desember har vi ellers fullt hus og jubel, balonger, kaker og  masse mat. Huset fylles med musikk, latter og lek. En hel gjeng voksne og barn fra nabolaget samles til uhøytudelig fest for Amalie.  I år glemte vi å kjøpe ballonger og bursdagspynt. Ikke hadde vi overskudd til å invitere noen heller.
Heldigvis har Amalie flotte storesøsken som tok henne med i Pirbadet, og bakte kake som vi alle kunne spiste sammen om kvelden, takket være hjelp fra avlastningsboligen, til å passe Julie på sykehuset. Men det var selvsagt sårt for Amalie. Så nå gjelder det å finne frem maratonløperen i meg og fikse barnebursdag og feststemning, asap når vi kommer hjem!

Min egen skuffelse over å ikke greie å overholde fristen for innlevering av prosjekt nå i januar. Konsekvensen blir å utsette diplom innlevering til desember. Det er selvsagt greit, men stoltheten min er ikke videre happy. 
I dag ble jeg sittende å grine, følelsen av nederlag og sinne over å ikke greie å nå målet mitt svir. Latterlig egentlig. Det betyr jo så lite i den store samenhengen. Vi er jo heldige. Julie blir frisk. Det tar bare litt tid. 

Utsettelsen av min egen diplom er jo bare en detalj, en parentes egentlig.  Et semester fra eller til. Det spiller ikke noen rolle. Jeg vet jo det. Burde være voksen nok til å ikke la en filleting som utsettelse av diplom er gå inn på meg. Burde greie å snu det til noe positivt. 

Men akkurat i dag svir det. 

En boble i tiden

Tiden renner sakte videre her på sykehuset. Det er som å være i en kapsel. Alt går fort og sakte. Natt blir dag og dag blir natt. Glir sakte over i hverandre. Stille stille på rommet. Julies pust som endelig er rolig og ikke så preget av surklelyder. Pumper og monitorer sender regelmessige "plinge"lyder. For lav puls, for lav O2 metning. Tom iv. pose, ny AB. Nye inhalasjoner. Julie puster overfladisk, vegrer seg for å hoste. Det gjør vondt, jeg skjønner henne godt. Vil så gjerne hoste for henne.Prøver å "klemme" på brystkassa for å gi henne mere kraft. Vet ikke om det hjelper på ordentlig, men det skader ikke henne og hjelper meg mentalt, så da så………….


Det er godt vi er over det verste. Godt vi ikke er på intensiven lenger. Selv om vi, som gode maratonforeldre, opplevde det som "godt" med avlastning. Der, på intensiven, var vi på en måte overflødige. Julie sov og trengte ikke oss. Hun er jo vant til at det er mange andre enn oss rundt henne, og vi er vant til å overlate henne til andre. Gi fra oss kontroll. Vi er flinke til det.


Akkurat nå er jeg i en følelsesmessig kapsel også. Et ganske rart skjold som holder alle følelser i sjakk, her inne på sykehuset. En følelsesmessig blyfrakk. Sånn som du får på deg på Rtg. Akkurat passe tung legger den seg rundt deg. Tett rundt skuldre og brystkasse,  holder deg på plass liksom.
Så går jeg ut døra på barn akutt. Trekker inn kald vinterluft og er plutselig sårbar. Hele meg kjennes skjør som silkepappir.Det er nå jeg skal hjem. Bruker kjøreturene hjem på å forsøke å omstille meg til normalen. Til mamma rollen for lillesøster.

Dagene flyter. Natt blir dag og dag blir natt. Vi er som skilpadden i Æsops fabel. Vi vinner til slutt. Vi gjør det.