En boble i tiden

Tiden renner sakte videre her på sykehuset. Det er som å være i en kapsel. Alt går fort og sakte. Natt blir dag og dag blir natt. Glir sakte over i hverandre. Stille stille på rommet. Julies pust som endelig er rolig og ikke så preget av surklelyder. Pumper og monitorer sender regelmessige "plinge"lyder. For lav puls, for lav O2 metning. Tom iv. pose, ny AB. Nye inhalasjoner. Julie puster overfladisk, vegrer seg for å hoste. Det gjør vondt, jeg skjønner henne godt. Vil så gjerne hoste for henne.Prøver å "klemme" på brystkassa for å gi henne mere kraft. Vet ikke om det hjelper på ordentlig, men det skader ikke henne og hjelper meg mentalt, så da så………….


Det er godt vi er over det verste. Godt vi ikke er på intensiven lenger. Selv om vi, som gode maratonforeldre, opplevde det som "godt" med avlastning. Der, på intensiven, var vi på en måte overflødige. Julie sov og trengte ikke oss. Hun er jo vant til at det er mange andre enn oss rundt henne, og vi er vant til å overlate henne til andre. Gi fra oss kontroll. Vi er flinke til det.


Akkurat nå er jeg i en følelsesmessig kapsel også. Et ganske rart skjold som holder alle følelser i sjakk, her inne på sykehuset. En følelsesmessig blyfrakk. Sånn som du får på deg på Rtg. Akkurat passe tung legger den seg rundt deg. Tett rundt skuldre og brystkasse,  holder deg på plass liksom.
Så går jeg ut døra på barn akutt. Trekker inn kald vinterluft og er plutselig sårbar. Hele meg kjennes skjør som silkepappir.Det er nå jeg skal hjem. Bruker kjøreturene hjem på å forsøke å omstille meg til normalen. Til mamma rollen for lillesøster.

Dagene flyter. Natt blir dag og dag blir natt. Vi er som skilpadden i Æsops fabel. Vi vinner til slutt. Vi gjør det.