Når dagen plutselig vender ....

 I dag startet dagen med sol og deilig varme ute. Det luktet godt av nyslått gress, sol og saltvann da jeg gikk hjemmefra. Lette skyer på himmelen og deilig sommer vind som får lupinene til å svaie så fint i veikanten.

På veien til stasjonen gikk jeg bak en nabojente. Hun var på vei til togstasjonen for å møte farmor som kom med toget. En overaskelse skulle det være. Lille jenta som har blitt så stor at hun går farmor i møte helt selv!
Spinkle sommerbrune, snart andreklasse ben, stakk ut av den grønne fine shortsen der hun sprang farmor i møte. Et hjertelig gjensyn!

Den lille jenta vet ikke at jeg kjenner henne. Vet ikke at hun var i samme barselgruppe som Julie. At hun har ligget på stuegulvet mitt og lekt. Vet ikke at jeg har nydelige bilder av henne og Julie sammen.

Bilder fra en annen tid. Med andre håp, andre forventninger. Et annet liv. En annen fremtid.

Hjertet mitt slites fra hverandre. Sorgen stuper mot meg. Store glefsende munner av gråt, skuffelse, skyld, skam og sorg flyr inn i meg. Døren inn til rommet som rommer all sorg blåses opp, og mine forsvarsverk er like tynne som de flortynne sommerskyene som svever høyt der oppe i den lyse juli morgenen.

Jeg ser at solen blinker vakkert i de grønne bladene i trærne, kjenner varmen fra sola på leggene mine og jeg angrer på at jeg glemte solbrillene hjemme.

Men solen er utenfor meg -  i meg ligger et stort tungt egg av stein. Blankpolert og desemberhimmel blått, er det. Fyller hele brystet og magen. Skyver ut alle lette fine farger. Dunker i takt med hjerte mitt.

Tenk om.  Hvordan ville......................  bilder av noe som kunne vært fyller øynene mine.

Dagen som startet med solskinn, og hadde alle verdens håp og drømmer i seg, vendte på kappen og ble helt annerledes....................