I kveld nytter det ikke å sette seg ned å jobbe med realfag. Hodet mitt vil ikke la meg få ro og konsentrasjon. Tankene surrer rundt. De siste fem årene passerer revy og vil ikke slippe. Julie er ikke her, hun er på avlastning.  I morgen kommer hun hjem, men når er hun egentlig hjemme? Kjenner hun at hun er hjemme her. Er det virkelig jeg som er den viktige for henne?

Et helt år levde jeg i en ubekymret lykke rus, lykkelig over å ha fått verdens vakkreste, snilleste fineste datter. En jente, en nydelig jente. Den aller vakreste.
 Jeg la all min stolthet i at hun skulle få det aller beste. Det beste og fineste utstyret. Jeg strikket og sydde. Lagde all barnemat fra grunnen av med økologiske produkter. Jeg var mentalt innstilt på å lese eventuelle favorittbøker tusen ganger, leke i timesvis på lekeplassen. Dytte huske så lenge hun bare ville, rutsje i sklia en million ganger uten å skulle bli lei av det. Gledet meg til trassalder, "krangling" om at : nå er det natt lille venn, nå må du sove. Jeg var instilt på å synge nattasanger i timesvis. Gledet meg til første skoledag. Gledet meg til fremtiden. Gledet meg til å se hvem min vakkre lille jente ville bli. En balettdanser? Fotballspiller? Spille i band? Spille fiolin? Tegne? Synge? Hva ville hun like?
Jeg var forberedt og innstilt på å orke allt.  Trodde jeg.

Så en høst skiftet sporvekselen, og allt ble forandret. Nesten umerkelig, sakte, sakte forsvant hun for oss. Etter et langt år med utredning kom svaret. Vi viste det på forhånd. Viste hva det ville stå i brevet, vi hadde jo selv diagnostisert henne ( fordelen og ulempen med å være utdannet innen helse : /  )
Brevet var jo egentlig bare en bekreftelse på det vi viste. Men før ordene var lest, kunne jeg fremdeles holde fast i håpet om at det ikke var sant. Et tynt og løgnaktig håp, men likefullt et deilig håp.


Så var ordene lest og verden var med ett et helt fremmed sted. Uten fotfeste, uten håp. Alle alle alle drømmer og fremtidsforestillinger var plutselig helt uaktuelle.
Umerkelig og uten noen sermoni forsvant "min" datter. Ingen rituell handling som markerte overgangen. Ingen tente lys.
En ny verden, et nytt liv. Nye forutsettninger med konsekvenser vi ante konturen av men ikke orket å tenke på.

Nå er jeg en av mange viktige omsorgs personer i min datters liv. Jeg, mamman, er ikke den som er nærmest. Jeg er ikke den ene hun springer til når livet er bra trist eller spennede ( vel, hun springer jo foresten ikke i det hele tatt)

De fleste dagene i året lukker jeg døren inn til dette rommet, jeg orker egentlig ikke forholde meg til de følelsene. Men av og til åpnes døren på gløtt og jeg kan ikke konsentrere meg. I dag er døren på gløtt og tankene spinner frem og tilbake.

Men i morgen kommer det en ny dag med blanke ark og fargestifter. Og Julie kommer hjem. Noen dager tror jeg hun helt sikkert vet hvem jeg er og er glad for å se meg.

Jeg håper det blir sånn i morgen....