Det svir

Natt blir dag og dag blir natt. Tiden smyger seg stille avgårde. Langsomt mot bedring. Fjerner den ene slangen etter den andre. Vi løsner Julie fra sengen. En slange av gangen. Nå gjenstår bare sat-måler og O2. Kanskje vi kan reise hjem snart.

 I en slags ambivalens gleder jeg meg til å komme hjem. Det blir godt å komme hjem. Samtidig gruer jeg meg til alt som skal gjøres hjemme. Her på sykehuset er vi i en kokong. Isolert på et lite rom i snart 14 dager. En boble både fysisk og emosjonelt. Hjemme venter hverdagen og alt som skal gjøres der.
Vaske og rydde etter jula. Pakke bort og  ned jula som forsvant i sykehusopphold og engstelse for Julie. 

Finne frem overskudd og godt humør for lillesøster. Bøte litt på hennes skuffelse over alt som en sjuåring gleder seg til i forbindelse med jula, og som ikke ble noe av i år.
 Bursdagsselskapet hennes som ikke ble som vanlig. 28 desember har vi ellers fullt hus og jubel, balonger, kaker og  masse mat. Huset fylles med musikk, latter og lek. En hel gjeng voksne og barn fra nabolaget samles til uhøytudelig fest for Amalie.  I år glemte vi å kjøpe ballonger og bursdagspynt. Ikke hadde vi overskudd til å invitere noen heller.
Heldigvis har Amalie flotte storesøsken som tok henne med i Pirbadet, og bakte kake som vi alle kunne spiste sammen om kvelden, takket være hjelp fra avlastningsboligen, til å passe Julie på sykehuset. Men det var selvsagt sårt for Amalie. Så nå gjelder det å finne frem maratonløperen i meg og fikse barnebursdag og feststemning, asap når vi kommer hjem!

Min egen skuffelse over å ikke greie å overholde fristen for innlevering av prosjekt nå i januar. Konsekvensen blir å utsette diplom innlevering til desember. Det er selvsagt greit, men stoltheten min er ikke videre happy. 
I dag ble jeg sittende å grine, følelsen av nederlag og sinne over å ikke greie å nå målet mitt svir. Latterlig egentlig. Det betyr jo så lite i den store samenhengen. Vi er jo heldige. Julie blir frisk. Det tar bare litt tid. 

Utsettelsen av min egen diplom er jo bare en detalj, en parentes egentlig.  Et semester fra eller til. Det spiller ikke noen rolle. Jeg vet jo det. Burde være voksen nok til å ikke la en filleting som utsettelse av diplom er gå inn på meg. Burde greie å snu det til noe positivt. 

Men akkurat i dag svir det. 

En boble i tiden

Tiden renner sakte videre her på sykehuset. Det er som å være i en kapsel. Alt går fort og sakte. Natt blir dag og dag blir natt. Glir sakte over i hverandre. Stille stille på rommet. Julies pust som endelig er rolig og ikke så preget av surklelyder. Pumper og monitorer sender regelmessige "plinge"lyder. For lav puls, for lav O2 metning. Tom iv. pose, ny AB. Nye inhalasjoner. Julie puster overfladisk, vegrer seg for å hoste. Det gjør vondt, jeg skjønner henne godt. Vil så gjerne hoste for henne.Prøver å "klemme" på brystkassa for å gi henne mere kraft. Vet ikke om det hjelper på ordentlig, men det skader ikke henne og hjelper meg mentalt, så da så………….


Det er godt vi er over det verste. Godt vi ikke er på intensiven lenger. Selv om vi, som gode maratonforeldre, opplevde det som "godt" med avlastning. Der, på intensiven, var vi på en måte overflødige. Julie sov og trengte ikke oss. Hun er jo vant til at det er mange andre enn oss rundt henne, og vi er vant til å overlate henne til andre. Gi fra oss kontroll. Vi er flinke til det.


Akkurat nå er jeg i en følelsesmessig kapsel også. Et ganske rart skjold som holder alle følelser i sjakk, her inne på sykehuset. En følelsesmessig blyfrakk. Sånn som du får på deg på Rtg. Akkurat passe tung legger den seg rundt deg. Tett rundt skuldre og brystkasse,  holder deg på plass liksom.
Så går jeg ut døra på barn akutt. Trekker inn kald vinterluft og er plutselig sårbar. Hele meg kjennes skjør som silkepappir.Det er nå jeg skal hjem. Bruker kjøreturene hjem på å forsøke å omstille meg til normalen. Til mamma rollen for lillesøster.

Dagene flyter. Natt blir dag og dag blir natt. Vi er som skilpadden i Æsops fabel. Vi vinner til slutt. Vi gjør det.

Attersting og Distanse

ET ATTERSTING

Vi er i langdistanse fasen nå. Sjokket over at målstreken ikke kom etter 3000m er unnagjort. Vi har forsont oss med at lengden på løpet er udefinert. At det er kommunen som er drigent og premissleverandør for vårt hverdagsløp. Kommunen  har regi og kontroll for når det er "drikkepause" hva vi "får" hvor og hvordan pausene, hverdagen, livet vårt  skal organiseres. Vi er takknemlige for hjelpen vi får, men det er også frustrerende.

Det fine er at vi har stablet på beina et supert hjelpeapparat som står på sidelinjen vår. Hovedfokus har vært å få det til å fungere. Nå gjør det det og vi har tid til å rette blikket opp og frem. 

Det er nå jeg har overskudd til  faktisk å se hvor langt det er frem. Hvor lang denne "løypa" faktisk er og hvilken motbakke jeg faktisk har lagt bak meg

Ordet attersting, har summet i hodet mitt den siste uken. Jeg er fasinert av og til tider opptatt av håndarbeid. Men kan knappast påberope meg noen status i så måte. Og det er lenge siden jeg laget noe selv. Men ordet attersting er så fint. De siste ukene har jeg hatt behov for å ta noen attersting i mitt eget liv. 

Det snart fire år siden jeg skrev noe på bloggen min og mye har hendt i livsbroderiet mitt siden sist. 
Jeg kom endelig inn på drømmestudiet, og fjerde året på arkitekt er snart gjennomført. Det er et krevende studie. Arkitektur har ingen "fasit" og det er en uendelighet av mulig løsninger på det meste. Det noen elsker, hater andre. All kritikk, ros og ris, får du rett i fjeset, med salen full av tilhørere. Her er det ingen "kjære mor" i evalueringen av dine arbeider. Dager og uker kjører avgårde i sprintertempo og arbeidsuker på 40-60 timer er "helt normalt" For meg betyr det mye nattearbeid. Gjerne til 02-03 på natten. Så opp igjen og full fart kl 06.30. Jeg innrømmer så gjerne. Jeg er i perioder både sliten og frustrert, så det er kanskje derfor jeg trenger å ta et  "attersting".

Tilfeldigheter førte meg tilbake til bloggen min og jeg leste gjennom noe av det jeg har skrevet og ikke lagt ut. Det var både rart og deilig. Et av innleggene heter "Distanse" og plutselig skjønte jeg mye av mine egne reaksjoner det siste året. 

DISTANSE
Det er mange måter å tolke ordet distanse på. Distanse/avstand. Måle det i meter man går, minuter pr time, dager pr måned.
Dette er den første vinteren de bå himmlene ikke har festet seg i hjertet mitt. De blå Desember himmlene i 2004 festet seg i hjertet mitt og slapp ikke taket før i år.
Desember 2004. Julie er ett år. Et helt år hadde jeg levd i lykkerus, så lykkelig og stolt over å ha fått verdens nydeilgste datter. Den vakkreste, snilleste søteste jenta i hele universet. Vår jente, vår etterlengtede jente. så snill og fornøyd men litt sen motorisk. Men bare litt sen ???? .........
Eller var det noe mer?

Men hun var jo ikke bare litt sen motorisk.

Vinteren 2005-06.
Det skjedde så mye, så mange prosesser. Håp, tro og tvil. Jeg leverte Julie i barnehagen hver morgen. Så hvor kvikke og raske de andre barna i barnehagen var. Var uhyre nøye med hvordan Julie var kledd,  med håret, med utstyr, matboks etc. Hun skulle i allefall ha det fineste. Hærregud, hva tenkte jeg på?

Gå fra barnehagen, vente på bussen. Se på den dypblå vinterhimmelen, siluetten av vintersvarte grener mot den blårosa morgenhimmelen.
Og gråten i hjertet. Mørkeblå desembergråt. En gråt som festet seg i helekroppen, satte seg i alle ledd. Heldigvis har jeg verdens beste søster som tok i mot gråten min når jeg ringte henne om morgenen der jeg satt på bussen. Hvisket og gråt. Og hun hørte på, tok seg tid. Gode gode søstera mi.

Hver november desember
Helt til i år har disse blå himmlene festet seg til hjertet mitt. Lagt seg som et filter inne i meg, hvor allt har blitt filtrert gjennom det blå teppet.

Gull!

Noen øyeblikk er gull.
 I all travelhet, stress og hverdagsmas kommer det seilende små øyeblikk som er så fine.

Som når Julie åpenbart vil "snakke" hun og, når lillesøster tuller og får tatt opp stemmen sin på mammas nye i-phone.
"Malie e ikke i fonen nei! bare temmen ja. Hade temmen!"
Julie følger intenst med og så sier jeg "vil du prøve Julie?" Og hun lager lyder som om det var settninger. Altså, her snakker vi om små små lyder. Mer som støt med stemmen. Men læll! Fantastico!

Fantastisk er det og når lille hjerteplaster vandrer fornøyd ut døra med pappa.
På vei til barnehagen, i ført støvler, (det er faktisk varmt, så over støvlene stikker de lubbne gode beina hennes opp)
 kjole, lilla jakke som hun MÅ ha på. Sykkelhjelm som hun også MÅ ha på ( det må man jo ha i bilen!) og et langt smykke, selvlaget av den lille frøkna. .............
På ryggen, min gamle røde skinnsekk fra 70tallet og i armene en diger tøydukke (Marit, også min.)
 Saks opplysning: Marit er snart 30år, er en antroposofisk dukke med lange brune fletter ( som når jeg tenker meg om, burde hatt en tur til dukkesydame frisøren)
 Hun (Marit, altså) er ca 80cm høy, ca 10cm kortere enn hjerteplaster. Altså ikke helt lett å buksere med seg for en liten fr.hjerteplaster. Men hvis man vil så får man det til!

Og i dag er det avreise til Danmark! Vi skal altså til ferien, som Amalie sier. Til ferien til Amalie!

Når dagen plutselig vender ....

 I dag startet dagen med sol og deilig varme ute. Det luktet godt av nyslått gress, sol og saltvann da jeg gikk hjemmefra. Lette skyer på himmelen og deilig sommer vind som får lupinene til å svaie så fint i veikanten.

På veien til stasjonen gikk jeg bak en nabojente. Hun var på vei til togstasjonen for å møte farmor som kom med toget. En overaskelse skulle det være. Lille jenta som har blitt så stor at hun går farmor i møte helt selv!
Spinkle sommerbrune, snart andreklasse ben, stakk ut av den grønne fine shortsen der hun sprang farmor i møte. Et hjertelig gjensyn!

Den lille jenta vet ikke at jeg kjenner henne. Vet ikke at hun var i samme barselgruppe som Julie. At hun har ligget på stuegulvet mitt og lekt. Vet ikke at jeg har nydelige bilder av henne og Julie sammen.

Bilder fra en annen tid. Med andre håp, andre forventninger. Et annet liv. En annen fremtid.

Hjertet mitt slites fra hverandre. Sorgen stuper mot meg. Store glefsende munner av gråt, skuffelse, skyld, skam og sorg flyr inn i meg. Døren inn til rommet som rommer all sorg blåses opp, og mine forsvarsverk er like tynne som de flortynne sommerskyene som svever høyt der oppe i den lyse juli morgenen.

Jeg ser at solen blinker vakkert i de grønne bladene i trærne, kjenner varmen fra sola på leggene mine og jeg angrer på at jeg glemte solbrillene hjemme.

Men solen er utenfor meg -  i meg ligger et stort tungt egg av stein. Blankpolert og desemberhimmel blått, er det. Fyller hele brystet og magen. Skyver ut alle lette fine farger. Dunker i takt med hjerte mitt.

Tenk om.  Hvordan ville......................  bilder av noe som kunne vært fyller øynene mine.

Dagen som startet med solskinn, og hadde alle verdens håp og drømmer i seg, vendte på kappen og ble helt annerledes....................  

Det er lov å være blid!

Selv kontordamer har lov til å være blid. Enskjønt det skulle man ikke tro.  Da jeg jobbet på sykehuset var jeg med i en revygruppe. En av sketsjene handlet om kampen for å komme seg forbi burugla i resepsjonen.
Jeg skjønte ikke helt dybden i den sketsjen da. Hadde nok ikke møtt tilstrekkelig mange burugler på min vei.

Nå har jeg det og vet man ikke skal møte burugler uforberedt!
For å komme inn på drømmestudiet er det en hard kamp, og det er viktig for meg å komme best mulig ut ift karakterer. Ville derfor i dag hente ut kompetansebevis på tre utvalgte karakterer. Og ja, jeg har generell studiekompetanse. Sågar en bachelor i sekken av utdanning. Fagene jeg har tatt opp er fordypningsfag og ikke alle er relevante fag for drømmestudiet.

Skulle tro jeg selv kan få bestemme hvilke karakterer jeg vil legge ved min søknad. Kanskje jeg til og med har peiling på hvilke karakterer som er relevante for min søknad.
Men den gang ei..... burugla ville det anerledes." nei, vi gjør itte det sjø, du kæn itte det sjø" sier burugla. Og det ikke i en akkurat blid og vennlig tone!

Jeg var heldigvis forberedt på burugla og hadde på forhånd sjekket med utdanningsdirektoratet OG fylkeskommunen om tolkning av lovtekst. Sjekket med lovdata, og hadde lovparagraf klar. Til og med hvilken side og avsnitt loven står.
 Jeg VISSTE jeg selv kunne bestemme hvilke karakterer jeg kan velge ut.
Men nei........ det holdt ikke for burugla " vi kæin itte det sjønner du, det er itte lov dæ!" Burugla var nå blitt både høyrøstet og om mulig, surere enn grapefrukt!

Hun må klassifisere i skuffen: den minst oppegående, sureste og frekkeste, burugla jeg har møtt.

Heldigvis hadde burugla en sjef som faktisk ikke er analfabet, en som kan lese loven.

Det er lov å være blid! Tjohei!

Magiske øyeblikk

Av og til skjer det små mirakler. Sånne små uventede mirakler som er over før jeg rekker å registrere at det skjer egentlig.
Nå i ettermiddag snakket jeg i telefonen med min eldste sønn, Julies storebror. Når Julie var liten kunne hun si et navn; Eiaa

Jeg satte telefonen på høytaler og Eivind snakket til Julie. Hun fikserte blikket på telefonen, konsentrert! Så dasket hun på telefonen med hånden sin. Noen minutter etterpå brøt hun ut i latter og smil.
jeg tror hun kjente igjen stemmen til storebror.
Fantastisk!