Avlastning

Avlastning, jeg husker så godt første gangen vi satt i møte med hjelpeapparatet og en av de som satt der sa "ja, det vil jo bli aktuellt med avlastning"
Julie var knapt to år, under utredning. Husker jeg tenkte at hun nok kom til å bli frisk....
For i min verden var hun egentlig bare litt sen i motorisk utvikkling.

Så var det altså en av disse menneskene, som ikke kjenner meg og som jeg ikke kjente, sa " det vil jo bli aktuellt med avlastning"Jeg husker at jeg følte settningen var som en fisk som svømmte frem og tilnake i rommet.
Avlastning........
Som sykepleier vet jeg jo godt hva avlastning er. Men at noen kunne finnepå å si det i forbindelse med MIN datter. Hva trodde de egentlig om meg? At jeg ikke kunne ta vare på min egen datter? At andre fremmede skulle ta vare på min datter?  Min datter på institusjon. Tror jeg tenkte noe sånn som " det kommer ikke på tale. De vet ikke hvem de snakker til eller om!"
Det hele var så fjærnt, nesten komisk.

Nå, fire år senere har vi relativt mye avlastning. Behovet for avlastning har økt fra noen dager i måneden til flere dager i uken. Og vi hadde ikke klart oss uten. Det som fortonet seg som et absurd forslag er blitt en livbøye i hverdagen.

For ikke lenge siden måtte du bytte avlastningsbolig. Nye mennesker, et nytt sted. Fremmed for oss som foreldre. Jeg tror nok du har det bra der Julie. Antagelig begynner du å bli ganske godt kjent med personalgruppa også. Menden nye boligen ligger lenger unna, og det er ikke lenger like lett for oss foreldre å stikke innom når du er på avlastning

I morgen skal du igjen på avlastning engelen min. I en bolig som ligger langt unna oss, hvor det er mennesker jeg ikke kjenner som skal ta vare på deg. Jeg ser navnene deres i boka di. Noen navn begynner jeg å kjenne igjen nå. Men jeg aner ikke hvem de er, hvordan de er.
Ser de skriver fine ting om deg og om hva dere gjør. Men de er altså mennesker jeg ikke kjenner, fremmede for meg.
Fremmede mennesker jeg må stole på. Vanskelig.