Øvelse!

Denne bloggen blir to ting for meg, tror jeg. Det ene er at jeg gjerne vil fortelle hvordan jeg opplever å være en maratonnmamma, altså mamma til ei fysisk og psykiskutvikklingshemmet datter. Det ander er en øvelse i rettskriving. Der er jeg helt håpløs. Så ser du skrivefeil må du gjerne rette opp : ) Da blir jeg bare glad.

Hvorfor vil jeg så dele mine opplevelser med deg om det å være mamma til et annerledes barn? Utad opplever jeg at det er en forventning om at jeg skal oppleve en slags dobbel lykke ved det å ha fått et annerledes barn. Synes så ofte det skrives om den ekstra dimensjonen, forsterkningen av kjærlighet.....
Jeg synes det er supert at noen opplever det sånn, kjempe fint faktisk, og jeg er veldig glade på deres vegne.
Men jeg må bare innrømme at jeg ikke opplever det sånn.

Jeg er uendelig glad i Julie, og hun har nok en helt spessiell plass i mitt hjerte. Selvsagt har hun det. Men jeg kjenner ingen ekstra takknemlighet for at hun valgte oss som foreldre, jeg ønsket meg ikke denne dobble gleden.
Jeg skulle så gjerne vært den foruten. Det er en dyrekjøpt erfaring å få et annerledes barn.

Gjennom Julie har jeg truffet mange fantastiske mennesker som jeg setter umåtelig pris på , og jeg er veldig veldig takknemmlig for at vi bor i Norge og har mulighet til å få så mye hjelp. Man skal ikke langt før situasjonene er helt annerledes.
Alt det er jeg takknemlig for.

Men jeg skulle så gjerne vært denne erfaringen foruten. Av og til tørr jeg løfte blikket og se inn i fremtiden, slik jeg tror den vil bli, og jeg blir så redd.
Hvordan skal jeg greie dette. Jeg skjønner at dette vil kreve så enormt mye av meg, av Julies søsken, av oss som familie. For jeg vil jo at Julie skal ha det bra. Best mulig.

Jeg skjønner at det vil komme mange motbakker, noen har vi gått allerede. Men enn så lenge har Julie bare vært en liten jente. Og små jenter trenger mye hjelp og tilsyn uansett hvordan de fungerer.
Nå begynner Julie å bli stor jente, skolejente i år, og hun er ikke like lett å løfte på armen og ta med seg. Fremtidens realiteter kommer heldigvis sakte. For jeg ser at vi begrenser våre aktiviteter mer og mer.

Jeg hadde, og har fremdeles, en drøm om fjellturer, både vinter og sommer. Helgeturer på hytta, rusleturer i byen, museer og teater.
Noe kan vi selvsagt gjøre, men det begrenser seg mer og mer.




                                 Heldigvis bor vi nær stranden, og en tur på stranda liker vi alle
                    

Her er mine søte små engler en lørdag i oktober 09