Himmelen var så fin, solen var på vei ned, og vi fløy mot et magisk skylag over Trøndelag. Skyene så ut som bommuld. Og solen var på vei ned i skyene.
Himmelen over var så blå og klar, og i skillet mellom himmel og skyer laget solen en stripe av gull.
Jeg lente hodet inn mot den harde hvite plasten og fikk følelsen av å kunne fly. Sveve over og gjennom skyene.
Det var så deilig å sveve sånn gjennom himmelen. På undersiden av skylaget brandt solen glødende mørkerød over fjellkantene. Over meg var ikke lenger den høye klare og blåhimmelen, men et mørkt skylag.
En mental time out, det var det det var.
Der oppe himmelen bestemte jeg meg for å skrive om mitt liv som maratonnmamma. Jeg trenger det for min egen del, og kanskje er det noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Der oppe himmelen bestemte jeg meg for å skrive om mitt liv som maratonnmamma. Jeg trenger det for min egen del, og kanskje er det noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar