I dag kommer du hjem fra avlastning lillevennen min. Lurer på hvordan det blir i dag. Av og til viser du at du kjenner deg igjen her hjemme. I allefall liker jeg å tro det. Du smiler, ler og lager golyder. Andre ganger er du helt apatisk, og jeg undrer om du i det heletatt registrerer at du er hjemme.
Blir det for mye for deg lille venn? Blir det for mange steder å forholde seg til? For mange ansikter og mennesker?
Jeg synes det er slitsomt å reise, bo andre steder enn hjemme, alikevell velger jeg for deg at du er hjemme 2-4 dager, så borte i 2-4 dager. Tror ikke du alltid får det samme rommet i boligen heller, og personalet skiftes ut ofte. Hva blir egentlig det kjente og trygge for deg?
Noen ganger tenker jeg at det nesten var lettere om jeg viste at du ikke forsto og med rimelig sikkerhet kunne være trygg på at det ikke spiller noen rolle for deg hvor du er.
En del av hjertet mitt vil så gjerne at du skjønner, kjenner oss, kjenner deg hjemme her. En annen del av hjertet mitt har det lettere hvis jeg tror du ikke gjør det.
Uansett blir det godt å snusekosedeg, holde deg, og i dag vil jeg la hjertet mitt tro at du hvet hvem mamman din er, at du kjenner at du er hjemme og at det er godt for deg å være her.
Hva er vel et maratonløp uten publikum og sekundanter? Jeg leser gjerne og heier på deg. : ) klemklem
SvarSlettKjære søta mi. En stor varm klem til mammahjertet ditt!
SvarSlettEn pitteliten klem herifra:))
SvarSlettVi kommer når himmelen blir lyseblå, gresset grønt og fuglene synger. Da må du pakke piknikk-kurva og vise oss de beste fjærasteinene:))
boller, kaffe, sol og grønt gress legges inn i kalenderen Homla : )
SvarSlettTil den fantastiske festival vennen min, noen sekundanter og publikummere er rett og slett uunværlige! Puss och kram gumman!
kramis til de vakkre oppi åsen!